Være en trøst for andre.

Et forbilde.

Takker så meget for den tilbakemeldingen.

Vet jo jeg ikke er alene om mine opplevelser i livet. 

Være fosterbarn. 

Eller halvsøster og halv tante. Jeg vet jo ikke hvor mange jeg er halvsøster til. Eller halv tante til.

Og hvor i verden de bor.

Det er en bakdel med og ikke vite av halve familien. Du kjenner kun til halvsøsken du vokste opp med. 

Som jeg aldri følte var mine ekte søsken. 

Det var som noe manglet mellom meg og de 2 halv søskena. De lever så vidt jeg vet. Men ingen kontakt. Og har i flere 10 år, vært fryst ut. 

Vært unngått bedt når de andre var til stede. Fra enkelte hold.

Så hvorfor skal jeg kjenne på dårlig samvittighet for andres væremåte eller reaksjoner?

Jeg står kun til ansvar for det jeg kjenner til.

Jeg har aldri følt meg godtatt. Og det er sanne ord, for mine følelser.

Skjønner selvsagt nå hvorfor , når jeg nå kjenner sannheten etter 60 år.

Nær familie liksom.

Jeg var velkommen når pappa levde. For han var den eneste ekte nære familien min. Det har jeg nå skjønte.

Skjønner også hvorfor det ble sagt på hjemmet og bydelskafeen.

Bra du tar deg godt av faren din.

Ja, han var jo det nærmeste jeg hadde.

Ja, jeg fant selv trøst i en serie på Ukjent arving - NRK

Hva som kunne skje på tidlig og midt på 1900 tallet om barne og fosterhjem.

Jeg vet jeg var heldig, som vokste opp med en ekte far.  Når vi To hadde tid for oss selv. Så var det flere fine stunder. 

Jeg forstår nå hvorfor jeg har blitt spurt om hvordan jeg takler alt.

Nå kjenner jeg til sannheten, at jeg vokste opp med ekte far og fostermor. Og etterhvert fikk 2 halvsøsken. Og jeg har ekte familie på farsiden.

At jeg har noen halve, og fostermor. Som har prøvd og gjøre livet surt for meg. Uten det store hellet.

At ekte tanter , onkler har holdt noe avstand. Klart de visste. Men de fulgte med på avstand.

Jeg fikk gjennomgå med fysisk og psykisk vold, i store deler av barn , oppvekst og voksen alder. Nå forstår jeg hvorfor. Men det unnskylder ikke opplevelsene jeg måtte godta.

Arrene er i kroppen. Etter mye vold. De er jo ikke synlige de arrene. Gener kan jo ikke jeg ta skylden for. Helsen er fysisk kronisk. Et ovetaktivt immunforsvar. I arv og gener. Det er bekreftet. Gjennom blodprøver.

Jeg har måtte lide for noe jeg fikk tildelt som foster. 

Covid kom og tok.

Jeg vet og at pappa sa han ikke orket mer av livet.

Han ga opp. Det respekterte jeg. Etter og fått vite hvem min ekte mor var.

Da forsto jeg hvem jeg hadde sett pappa sammen med i byen. Flere ganger. Min ekte mor.

De holdt kontakten hele tiden. 

Det er godt og endelig kjenne sannheten. At jeg kun har en ekte side. Det er fars side.

Jeg er veldig lik tanten min. Min ekte tante, er en tøff dame. Veldig tøff dame.

Så meg knekker ingen.

Gud skal vite mange har prøvd.

Det igjen endte med brudd i relasjoner, til fostermor og halvsøsken jeg vokste opp med.

Og alle løgnene vi alle ble fortalt fra fostermor.

Jeg trodde ikke på alt. For jeg kjente i magefølelsen at noe ikke stemte. Og fikk helt rett.

Nå har jeg det bra. Mye og fordøye, har det vært og  er det.

Ikke værre en at jeg kommer meg gjennom det. Med høyt hevet hode. Og ser folk i øynene. 

Jeg har ingenting og skjule.