Oppvokst på gård.

Som pappa var forpakter på.

Vi bodde i en ende av et trønderlån. Og et eldre ektepar bodde i den andre enden. Det ekteparet ble som besteforeldre for meg, da jeg ikke hadde annen ekte mormor og morfar . Som  jeg fikk lov og kjenne til.

Husker jeg bodde på gården fra jeg kom til gården  og til vi flyttet derfra like før jeg begynte på skolen. De første bildene av meg, er når jeg er 3 mnd. Så jeg kom vel rundt der til gården. Eller flyttet da inn til pappa og fostermor. 

Jeg krabbet rundt føttene på kyr, hester, høns og griser i fjøset. Pluss hund og katt. Ikke rart jeg har nære forhold til dyr. Både ville og tamme.

Etter vi flyttet fra gården. Var det en ekte arving som tok over gården.

Sønnen hans  var 10 år eldre en meg. 

Jeg kjente godt til han og resten på det lille stedet. I de årene jeg bodde der. Fra 1963 til 1982. Da flyttet jeg ut av bygden..

Nå er det ikke mange gjenlevende igjen som bor på stedet. Det er noen få.

Jeg visste 1 av de var veldig syk. 

Følte på meg at noe pågikk nå i flere uker. Og om hvem.

I går kom dødsannonsen om den e ne av dem, 10 år eldre en meg naboen. Han har gått bort. Akkurat slik magefølelsen min sa.

Broren hans vet hvem mitt navn er. Og vet jeg signerte et lys på minnesiden hans.

Jeg glemmer jo aldri tiden på stedet jeg vokste opp. Selv om jeg ikke var ekte slekt på morsiden der. 

Så var de gamle naboer. 

Og jeg bodde mine første 6 år på gård. 

Lærte jo litt på den tiden, som fortsatt sitter i kroppen.

Hvil i fred gamle nabo.

Du prøvde og kjøpe tilbake tomten din, i 2019. 

Men du var for syk, til og ta vare på det. Barna dine ville vel ikke ha husene . Og nå står det atter en gang til salgs 

Med visse heftinger. Om at kjelleren ikke er godkjent for og bo i. Har nok aldri vært det.  For jeg vet hvem som bygde det huset.

Det tenker jeg vil få noe etterspill på husbygger en.  At noen bor i en del som ikke er eller vært godkjent.

Er glad jeg takket nei, til tomt på det stedet. Også var det snakk om at jeg kunne arve et annet hus lengre opp for det jeg vokste opp. Takket nei til det huset og jeg. Eller magefølelsen takket nei.  Nå vet jeg jo, at jeg uansett ikke har hatt rett på arv fra morssiden. For hun er fostermoren min.

Derfor er det ikke vondt og tro jeg ble forbigått. Magefølelsen hadde 100 % rett. Og mindre barn har også ører.

Jeg hørte diskusjonene, selv om jeg var i et annet rom. Tvil ikke.

Da kan jeg helt klart slippe taket i barndommen på stedet jeg vokste opp. Nå er det ingenting igjen

  Jo 1 , som driver en gård . Men vil tro han har gitt gården over på odel.

Da er det virkelig farvel til stedet jeg vokste opp. Nå er det visst bare  ny innflyttere som bor der. Ihvertfall ingen jeg kjente fra min barndom

Jeg leste enda et dødsfall fra samme bygd før i uka. Så det har vært 2 naboer fra mine yngre år. Som nå døde på kort tid.

Resten har flyttet ut av bygda. Og de vet jeg ikke jeg  hvor bor.

Da kan man gå videre med realiteten man følte på stemmer 

H il i fred gamle nabo. Du fortjener og hvile nå. Etter et hardt liv som bonde.